torsdag 31. juli 2014
Final update
Richie the Cat's sykkeltur fikk også i år en helsides reportasje i lokalavisen - denne gangen den utmerkede avisen på Hitra og Frøya. Vips så var det flere tusen nye lesere. Yiu-huuuuu!
Nachspiel på sykkelsetet
Egentlig er denne bloggen avsluttet. Årets sykkeltur er over, og har du ikke lest om den, så scroll helt ned på siden og ta det hele forfra! Det er med alle ting som tar slutt, og som man ikke vil at skal ta slutt, at det foreligger en tendens til noen "etterdønninger". Jeg har nettopp opplevd en.
Richie the Cat sa til seg selv etter at epilogen var skrevet at nå var det jammen tid for en god sommers pause fra syklingen. Men det varte ikke lenger enn til 28 juli. Vi snakker om abstinenser og tilbakefall i positiv forstand. De flotte Møre-kommunene Nesset og Sunndal lokket som besatt, og dermed var det klart for årets lengste solotur, 132 km gjennom nye deler av et kyst-Norge som aldri slutter å begeistre.
Jeg startet fra Kristiansund i halv ti-tida, og etter ca 17 km sykling var det å vente på bussen som skulle ta meg gjennom Freifjordstunnelen. Været var stabilt overskyet, et perfekt sykkelvær med andre ord.
Vel over på andre siden hadde det imidlertid begynt å regne av alle ting; og det var jo selvsagt ikke meldt snev av regn.
Jeg skulle over den imponerende Gjemnes-brua, og den kvinnelige bussjåføren ville forbarme seg over meg og kjøre meg gratis videre over brua, den var jo så bratt, og dessuten regnet det, sa hun. Jeg takket høflig nei, og kunne melde at litt småregn og en og annen bratt oppoverbakke slett ikke var å forakte.
Så bar det inn Batnfjorden til kommunesenteret i Gjemnes, Batnfjordsøra. Regnbygen forsvant, jeg hadde nær sagt, som dugg for sol, og det gikk lett videre ut fjorden på andre siden, selveste fylkesvei 666 må vite, til det vakre stedet Torvikbukt. Deretter over fjellet mot Osmarka og Heggem, ut til det gamle og berømte handelsstedet Angvik, nedom Eidsøra og kommunegrensa til Sunndal, før turen gikk videre til Eidsvåg, kommunesenteret i Nesset.
Her var det tid for pit-stop før de siste drøye 3 mila mot Molde, der jeg fikk koblet meg på E39 og ventet på TimeEkspressen som tok meg trygt tilbake til Kristiansund. En ny strålende dag, og en perfekt "dessert" på Richie the Cat's sykkeltur 2014.
Richie the Cat sa til seg selv etter at epilogen var skrevet at nå var det jammen tid for en god sommers pause fra syklingen. Men det varte ikke lenger enn til 28 juli. Vi snakker om abstinenser og tilbakefall i positiv forstand. De flotte Møre-kommunene Nesset og Sunndal lokket som besatt, og dermed var det klart for årets lengste solotur, 132 km gjennom nye deler av et kyst-Norge som aldri slutter å begeistre.
Jeg startet fra Kristiansund i halv ti-tida, og etter ca 17 km sykling var det å vente på bussen som skulle ta meg gjennom Freifjordstunnelen. Været var stabilt overskyet, et perfekt sykkelvær med andre ord.
Vel over på andre siden hadde det imidlertid begynt å regne av alle ting; og det var jo selvsagt ikke meldt snev av regn.
Jeg skulle over den imponerende Gjemnes-brua, og den kvinnelige bussjåføren ville forbarme seg over meg og kjøre meg gratis videre over brua, den var jo så bratt, og dessuten regnet det, sa hun. Jeg takket høflig nei, og kunne melde at litt småregn og en og annen bratt oppoverbakke slett ikke var å forakte.
Så bar det inn Batnfjorden til kommunesenteret i Gjemnes, Batnfjordsøra. Regnbygen forsvant, jeg hadde nær sagt, som dugg for sol, og det gikk lett videre ut fjorden på andre siden, selveste fylkesvei 666 må vite, til det vakre stedet Torvikbukt. Deretter over fjellet mot Osmarka og Heggem, ut til det gamle og berømte handelsstedet Angvik, nedom Eidsøra og kommunegrensa til Sunndal, før turen gikk videre til Eidsvåg, kommunesenteret i Nesset.
Her var det tid for pit-stop før de siste drøye 3 mila mot Molde, der jeg fikk koblet meg på E39 og ventet på TimeEkspressen som tok meg trygt tilbake til Kristiansund. En ny strålende dag, og en perfekt "dessert" på Richie the Cat's sykkeltur 2014.
 |
| The devil's road? |
 |
| Gamle Angvik handelssted |
 |
| Nesset kirke anno 1878, midt i Eidsvåg sentrum |
 |
| Vakkert kystlandskap, her fra Tjelle, med utsikt til Langfjorden |
søndag 6. juli 2014
Epilog
Det regner lett i Kristiansund, og det er dagen derpå. Det er med andre ord tid for litt ro og kontemplasjon, som det heter.
Hvilken hjemkost det var. En utsøkt klippfiskmiddag på Sjøstjerna med tilbehør og nogo attåt courtesy of min sykkelmakker og venn Wuls. Varmt og godt var det i julinatten, og en by full av få, men hyggelige, mennesker, ja, så fikk det heller være at vi fulgte VM fra Brasil med kun et halvt øye.
6 dager er ikke lenge, men noen ganger er det det likevel. Som når man er på sykkeltur, og inntrykkene strømmer på hele tiden, de kommer og går, og det som skjedde i forgårs virker som en evighet siden.
Det er dette som kalles intense opplevelser.
Noen ganger kan alt man sier bare oppleves som skryt. Men hva skal man si? Det er sant at vi har hatt en fantastisk reise disse seks dagene. Det er sant at vi syklet over 60 mil, uten å knekke, uten at syklene skapte et eneste problem, uten å oppleve et eneste uhell og uten at værgudene var slemme mot oss noen gang.
Jeg synes jeg er priviligert som får anledning til å leve i en sånn opplevelse.
Jeg synes jeg er priviligert som får anledning til å leve i en sånn opplevelse.
Jeg har hatt med meg et veldig hyggelig selskap. Niels Wulfsberg, i bloggen kjent som Wuls, har vært "all in", som det heter. Etter en veldig tung første dag, der han nok var en tur i den berømmelige "kjeller'n", har han reist seg som en fugl Fønix og stått distansen til bravur. Her skulle det ikke gis noe ved dørene, selv ikke et kranglete kne kunne sette en stopper for ham.
Det mest spesielle med å gi seg i kast med landevegen, er at man får sett og opplevd steder man ellers bare ville ha sust forbi. Og hvilket vakkert land vi har. Det finnes ikke noe flottere enn mor Norge, uansett hva andre måtte mene. Vi har syklet i ring, det er riktig, men om vi hadde strukket ut løypa på kartet, hadde vi havnet i Nord-Norge. Og vi har trillet på alt fra de ytterste skjær langs kysten til de dype skoger.
Naturen har vært en fantastisk bonus.
Hemmeligheten for å lykkes med et slikt langdistanseprosjekt er rolig tempo, og god planlegging. Noen setter bare av gårde på måfå, og overnatter etter innfallsmetoden. Det går kanskje an hvis man har mange måneder å ta av. For vår del var det nødvendig med et strengt regime, det ga forutsigbarhet og også et visst positivt press i forhold til å være "i rute".
Hemmeligheten er også en god sykkel. Disse Diamantene (Diamant Photon 50) er aldeles strålende, de er kun utstyrt med kvalitetskomponenter, og de egner seg glimrende til formålet.
Neste år kan det hende at Richie the Cat igjen blir å finne på langtur. Man er med andre ord enda ikke kurert. Så blir det spennende å se hvem reisefølget blir.....Kanskje det blir deg?
Takk til alle som har fulgt oss og vært med oss på reisen,
Ærbødigst,
Richard Wiik
********************
Et siste PS fra Wuls:
Det har på alle måter vært en strålende tur, og hvorfor kan du lese om i
bloggen. Men det er én ting som ikke er så mye omtalt, og det er her mitt
bidrag kommer inn. Richie The Cat har vært den ultimate turplanlegger, som
reisefølge har jeg kommet til dekket bord. Men det stopper ikke der, det er
alltid en del årnings og fiksings på sånne turer og joda - det er min
følgesvenn som har ordnet avtaler med intetanende fastboende eller lettere
overraskede bobilturister. At han liker det av hele sitt hjerte er en annen
sak.
I tillegg, og nå skal ikke dette bli for kvalmt, så har min sykkelbuddy en
kjørestyrke som har kommet godt med. Mildt sagt. Og helt på tampen, selv om
man på ingen måte behøver å være to eller flere på tur, så gir det en kul
dimensjon. Både som forsterker av opplevelser underveis, men også som
byggesteiner på et godt gammalt kameratskap.
Takk for turen Richie!
bloggen. Men det er én ting som ikke er så mye omtalt, og det er her mitt
bidrag kommer inn. Richie The Cat har vært den ultimate turplanlegger, som
reisefølge har jeg kommet til dekket bord. Men det stopper ikke der, det er
alltid en del årnings og fiksings på sånne turer og joda - det er min
følgesvenn som har ordnet avtaler med intetanende fastboende eller lettere
overraskede bobilturister. At han liker det av hele sitt hjerte er en annen
sak.
I tillegg, og nå skal ikke dette bli for kvalmt, så har min sykkelbuddy en
kjørestyrke som har kommet godt med. Mildt sagt. Og helt på tampen, selv om
man på ingen måte behøver å være to eller flere på tur, så gir det en kul
dimensjon. Både som forsterker av opplevelser underveis, men også som
byggesteiner på et godt gammalt kameratskap.
Takk for turen Richie!
lørdag 5. juli 2014
Hjem til "Baillsund" - Mission completed
Årets sykkeltur har kommet til veis ende. I dag syklet vi den drøye 9 mil lange etappen fra Surnadal til utgangspunktet i Kristiansund, og det var med en god porsjon vemod vi syklet de siste 100 meterne bortover President Christies gate.
I og med at vi på nytt måtte med ferge (Halsa-Kanestraum), og på nytt la oss bli fraktet med buss (gjennom Freifjordtunnelen - forbudt for syklende), hadde vi bestemt oss for å forsøke å starte litt tidlig, og vi kom oss heldigvis i gang i 09.30-tiden.
Været var upåklagelig, i dag har definitivt vært den varmest dagen. Et lett skydekke her og der hjalp oss imidlertid slik at ikke solen fikk steke alt for mye. Vi kan nesten ikke tro hvor heldige vi har vært med været på turen.
Heldigvis visste vi ingen ting om den skikkelig kjipe stigningen som ventet oss like etter start, den krevde virkelig sin mann. Og den var ikke den eneste på dagens etappe. Om noen tror at å sykle langs Norges kyst er flatt og fint, må de kanskje tro om igjen. Vi har i hvert fall opplevd et veldig kupert fjordlandskap, med mange åser å forsere.
Vi ankom fergeleiet på Halsa i veldig god tid i forhold til planlagt ferge og (senere) buss.
Dermed lot vi rast være rast, tok en svele på ferga, og syklet den siste flotte strekningen til tunnelløpet på Bergsøya, der vi passerte flere broer preget av stor ingeniørkunst.
Vel fremme ble det en lat time i sola (og i Wuls' tilfelle skyggen) med kaffe og brødmat, for å vente på bussen. The Cat var imidlertid såpass på alerten at han hadde et lite øye på eventuelle lastebiler, busser, varebiler, bobiler og annet kjørende som kanskje kunne gi en liten 5 kilometers haik ned under fjorden.
Og ganske riktig, etter en god lunsjpause ruller som bestilt en sliten varebil inn forbi rasteplassen, og de makelig henslengte syklister kommer seg raskt på beina da de skjønner at her er det skyss å få.
Over på Freiøya var det bare sjarmøretappen som stod igjen. Vel oppe på platået hjalp fønvinden oss de siste fine 14 kilometerne inn til Kristiansund.
En iskald cola, litt chips og en tur i boblebadet ventet. Vi syntes alt var vel fortjent.
I kveld blir det ostegratinert klippfisk på byens høykvalitets fiskerestaurant, med det megetsigende navnet Sjøstjerna. Og, om jeg ikke tar feil, vil den bli akkompagnert av et ørlite glass rødvin eller syv.
Vi er ved veis ende for denne gang. Neste års tur er allerede på tegnebrettet, men hvor den går, er en foreløpig godt bevart hemmelighet.
Tusen takk til alle dere som har fulgt bloggen.(og som ikke har fått lov å skrive i kommentarfeltet)
Siste ord er ikke helt sagt, i morgen skriver vi en liten oppsummering av hele turen, og hvem vet, kanskje det kommer noen potensielle tips og råd for andre håpefulle langveissyklister der ute....
I og med at vi på nytt måtte med ferge (Halsa-Kanestraum), og på nytt la oss bli fraktet med buss (gjennom Freifjordtunnelen - forbudt for syklende), hadde vi bestemt oss for å forsøke å starte litt tidlig, og vi kom oss heldigvis i gang i 09.30-tiden.
Været var upåklagelig, i dag har definitivt vært den varmest dagen. Et lett skydekke her og der hjalp oss imidlertid slik at ikke solen fikk steke alt for mye. Vi kan nesten ikke tro hvor heldige vi har vært med været på turen.
Heldigvis visste vi ingen ting om den skikkelig kjipe stigningen som ventet oss like etter start, den krevde virkelig sin mann. Og den var ikke den eneste på dagens etappe. Om noen tror at å sykle langs Norges kyst er flatt og fint, må de kanskje tro om igjen. Vi har i hvert fall opplevd et veldig kupert fjordlandskap, med mange åser å forsere.
Vi ankom fergeleiet på Halsa i veldig god tid i forhold til planlagt ferge og (senere) buss.
Dermed lot vi rast være rast, tok en svele på ferga, og syklet den siste flotte strekningen til tunnelløpet på Bergsøya, der vi passerte flere broer preget av stor ingeniørkunst.
Vel fremme ble det en lat time i sola (og i Wuls' tilfelle skyggen) med kaffe og brødmat, for å vente på bussen. The Cat var imidlertid såpass på alerten at han hadde et lite øye på eventuelle lastebiler, busser, varebiler, bobiler og annet kjørende som kanskje kunne gi en liten 5 kilometers haik ned under fjorden.
Og ganske riktig, etter en god lunsjpause ruller som bestilt en sliten varebil inn forbi rasteplassen, og de makelig henslengte syklister kommer seg raskt på beina da de skjønner at her er det skyss å få.
Over på Freiøya var det bare sjarmøretappen som stod igjen. Vel oppe på platået hjalp fønvinden oss de siste fine 14 kilometerne inn til Kristiansund.
En iskald cola, litt chips og en tur i boblebadet ventet. Vi syntes alt var vel fortjent.
I kveld blir det ostegratinert klippfisk på byens høykvalitets fiskerestaurant, med det megetsigende navnet Sjøstjerna. Og, om jeg ikke tar feil, vil den bli akkompagnert av et ørlite glass rødvin eller syv.
Vi er ved veis ende for denne gang. Neste års tur er allerede på tegnebrettet, men hvor den går, er en foreløpig godt bevart hemmelighet.
Tusen takk til alle dere som har fulgt bloggen.(og som ikke har fått lov å skrive i kommentarfeltet)
Siste ord er ikke helt sagt, i morgen skriver vi en liten oppsummering av hele turen, og hvem vet, kanskje det kommer noen potensielle tips og råd for andre håpefulle langveissyklister der ute....
 |
| Utsikt over Surnadalsfjorden |
 |
| Dette er den vakre Hamnesfjorden. Innerst ligger tettstedet Bæverfjord. |
 |
| Sjarmerende Åsskard kirke - en langkirke fra 1876 må vite |
 |
| Straks klar for Bergsøysund-brua, 930 meter lang, og verdens første flytebru uten sideforankring |
 |
| Den flotte Gjemnesbrua, like ved tunnelløpet til Freifjordtunnelen |
 |
| Et helt vanlig veikryss, men ikke for oss. For 6 dager siden tok vi til venstre her, i dag kom vi tilbake opp bakken. Ringen sluttet, kan man si.. |
 |
| Over 600 kilometer tilbake, 2 kilometer fram. Da blir Wuls sååå glad. Herlige Kristiansund i bakgrunnen. |
fredag 4. juli 2014
Marka magnifique
Dagen begynte som en (sol)kremdag, og det var betydelig varmere i lufta enn kvelden før. Nok en gang hadde vi merkelig nok opplevd kvelden mygg -og knottfri; knapt nok ei flue var å se. Merkelig.
De to forventningsfulle skulle inn i de dype skoger og følge gruslagte traktorveier gjennom flere mil, og da må man selvsagt til med solkremen, eller hur?.
Nå skulle det vise seg at skydekket ikke helt lot seg drive bort, tvert imot egentlig, men til gjengjeld var temperaturen behagelig, og brun blir man visst uansett, er det noen som sier.
De fastboende på etablissementet hadde allerede tatt morgenbad i det idylliske og blikkstille Gangåsvatnet, ørreten hoppet i vannskorpa og borte var den sjarmerende (?) fjøslukta fra i går aftes.
Takk til Lars Jørgen for oppholdet på campingen, vi sov kjempegodt i hytta. Fortsatt god sommer!
Det ble en sen start på dagens etappe, vi kom oss ikke i gang før over 11, men vi visste at vi ikke skulle mer enn drøye 80 km av gårde, og godt var egentlig det. Det begynner å merkes på kroppen at vi har syklet noen mil...
Vi bega oss oppetter lia langs skogsbilveien, også betegnet som traktorvei av sykkelcomputeren. Det ble over 50 km i skogsterreng, gitt, så nå kan vi også krysse av for terrengsykling på årets tur. Langsetter vegen passerte vi tunet på mangt et gårdsbruk, og The Cat hadde diverse kortere samtaler med forskremte, og i blant jublende, kyr og sauer på beite.
Omsider nådde vi ned til den såkalte "Trollheimvegen", med andre ord riksvei 65, og tok en rast helt øverst i Rindal. Der var det nødvendig å hive på bra med drivstoff (les: mat og vann og kaffe), før vi satte nedover Rindalen, og i fin (men sliten) stil ankom Surnadal sentrum i halv fem tida. Gleden over å komme frem er en glede i seg selv, det var vi skjønt enige om i dag.
Her er vi installert i ny campinghytte, med innlagt egen dusj, og med tv, denne gang. Dermed er det duket for en liten ankerdram og Brasil-Colombia fra VM etterpå.
Et steinkast fra hytta renner forøvrig elva Surna stille. Visstnok en tradisjonelt sett utmerket lakseelv, enn skjønt de lokale virker å riste litt på hodet av årets fangster så langt.
Det får ligge for vår del. I morgen skal vi ta fatt på siste etappe. Sukk. Vi skal tilbake til Kristiansund. Det blir veldig godt, men samtidig vemodig. Om vi klarer de 105 kilometrene da.
Vi har hatt noen intense dager. Det merker vi når vi ser på bilder fra de siste dagene, og synes det virker som en evighet siden.
I morgen kveld skrives siste kapittel i bloggen. Men Richie the Cat tror nok også at det må lages en oppsummering, en liten epilog, i overimorgen, når det meste har lagt seg...
 |
| Hostonvatnet. Magisk. |
 |
| Motivet i bakgrunnen er kanskje mer sliten enn det i forgrunnen? |
 | |
| Et symbol på dagens terreng og natur. I bakgrunnen skimtes Trollheimen.. |
 |
| Wuls på trappa til turens siste hytteovernatting |
 |
| Surnadal camping i ettermiddag.. |
torsdag 3. juli 2014
Hva er det som ikke har skjedd?
Vi våknet i morges til høljende regnvær, og tenkte at det kom til å bli en tung dag. Det fikk vi for så vidt rett i, men før vi hadde rasket sammen pikkpakket og stresset oss ut for å rekke ferga kl 9, hadde det i det minste sluttet å regne.
Det var bare ett lite problem: Utover til Sula hadde vi blitt fraktet helt inn til kaikanten på Inn-Sula, da mannskapet etter sigende skulle ha middag. Det slo oss selvsagt ikke at det egentlige båtanløpet for Sula er på Lomsøya, 3 km unna langs den eneste lille veistubben som finnes.
Dermed ble det en lang, lat formiddag i stedet, og da neste båt gikk 11.45 var vi på rett sted til rett tid.
Tusen takk til familien Bekken for ultrakoselig husvære på Sula, og riktig god sommer.
Vel over på Frøya ble det noen mils skikkelig råkjør for vår del, i berg-dal-bane terreng for å rekke bussen som skulle frakte oss gjennom den underjordiske Frøya-tunnelen over til Hitra. Dagen sto virkelig i logistikkens tegn, for etter ytterligere 33 km sykling skulle vi rekke en ny buss, den som skulle ta oss gjennom Hitra-tunnelen.
Så skar det seg. The Cat hadde ikke greid å lese bussens sommerruter, og først ankom vi første buss en halvtime for tidlig etter råkjøret, og da den endelig kom, skjønte vi at vi var i skikkelig tidsnød til den andre bussen.
Vi ble derfor nødt til å bli med bussen en drøy mil lenger enn strengt tatt nødvendig, kall det ei lita juksemil, til kommunesenteret Fillan. Da skulle vi nok være a jour, tenkte The Cat, før han oppdaget at neste buss, den som skulle ta oss over på fastlandet, aldri ville komme. Siste buss var nemlig allerede gått. Ettermiddagsbuss gikk alle andre dager, bare ikke torsdag. Vi ante konturene av et større avvik i planene som ville innbefatte både plan b og plan c....
Oppsiden var at lokalavisa Hitra-Frøya ville gjøre en sak på oss, som det heter i de kretser. Det ble en kaffekopp og en hyggelig prat i avisas lokaler. Og en real foto-shoot selvsagt.
Vi bestemte oss like fullt for å kjøre til rasteplassen rett før tunnelløpet, og med freidighetens nådegave i god behold nærmet The Cat seg første og beste bobil som hadde tatt tissepause, med spørsmål om det kanskje var mulig å komme to strandede syklister til en viss unnsetning? Pensjonistparet på tur virket en smule skeptiske, med på sjarmfaktor 3 lot de seg overtale til å buksere både karer og sykler inn i den rullende heimen, slik at vi kom oss vel gjennom det 5700 meter lange tunnelrøret.
Vel over på andre siden skal det innrømmes at det ble ytterligere noen juksekilometre, slik at vi unngikk den oppoverbratte og ugreie Vaslagstunnelen også.
Dermed var det største problemet at vi var tom for proviant og fortsatt hadde 50 km igjen å kjøre. Da vi ankom Krokstadøra, Snillfjords eneste tettsted av betydning, var klokka over seks, men hva gjør vel det når de har noe som heter Cafe Nasrat, og som serverer ikke ueffen pizza til folk som ikke er der? Det overraskende besøket av to slitne syklister gjorde nok ikke underverker på omsetningen, men mette og fornøyde satte vi oss i hvert fall på syklene igjen.
Oppover Snilldalen bar det, som forøvrig ikke er så snill når beina er tunge og regnet kommer smygende. Kaldt ble det også, men en telefon til Lars Jørgen på Gangåsvatnet camping løste i hvert fall proviantbehovet vårt. Strålende service!
Endelig framme slet vi litt med å finne selve stedet, da de driver og lager ny vei og tunnel (ja, nettopp) der. Da kom like godt vår vert og møtte oss med traktor, og ga tegn til å følge etter. "Follow that tractor" skrek Wuls, og la seg på hjul med en entusiasme i overkant av hva man kan forvente av en sliten syklist. Det var once in a lifetime.
Så her sitter vi da omsider i hytta noen kilometer utenfor Orkanger etter en varm, deilig dusj.
I dag har vi syklet over 100 km, kjørt ferge utpå havet, kjørt buss, blitt intervjuet av lokalavisa, kjørt bobil og drevet 600 meter forfølgelsesritt etter en traktor. Hva blir det neste?
I morgen skal vi kjøre gjennom vakre Rindal, som skilter med inngangen til selveste Trollheimen. Men akkurat dit skal vi ikke. Heng med!
Det var bare ett lite problem: Utover til Sula hadde vi blitt fraktet helt inn til kaikanten på Inn-Sula, da mannskapet etter sigende skulle ha middag. Det slo oss selvsagt ikke at det egentlige båtanløpet for Sula er på Lomsøya, 3 km unna langs den eneste lille veistubben som finnes.
Dermed ble det en lang, lat formiddag i stedet, og da neste båt gikk 11.45 var vi på rett sted til rett tid.
Tusen takk til familien Bekken for ultrakoselig husvære på Sula, og riktig god sommer.
Vel over på Frøya ble det noen mils skikkelig råkjør for vår del, i berg-dal-bane terreng for å rekke bussen som skulle frakte oss gjennom den underjordiske Frøya-tunnelen over til Hitra. Dagen sto virkelig i logistikkens tegn, for etter ytterligere 33 km sykling skulle vi rekke en ny buss, den som skulle ta oss gjennom Hitra-tunnelen.
Så skar det seg. The Cat hadde ikke greid å lese bussens sommerruter, og først ankom vi første buss en halvtime for tidlig etter råkjøret, og da den endelig kom, skjønte vi at vi var i skikkelig tidsnød til den andre bussen.
Vi ble derfor nødt til å bli med bussen en drøy mil lenger enn strengt tatt nødvendig, kall det ei lita juksemil, til kommunesenteret Fillan. Da skulle vi nok være a jour, tenkte The Cat, før han oppdaget at neste buss, den som skulle ta oss over på fastlandet, aldri ville komme. Siste buss var nemlig allerede gått. Ettermiddagsbuss gikk alle andre dager, bare ikke torsdag. Vi ante konturene av et større avvik i planene som ville innbefatte både plan b og plan c....
Oppsiden var at lokalavisa Hitra-Frøya ville gjøre en sak på oss, som det heter i de kretser. Det ble en kaffekopp og en hyggelig prat i avisas lokaler. Og en real foto-shoot selvsagt.
Vi bestemte oss like fullt for å kjøre til rasteplassen rett før tunnelløpet, og med freidighetens nådegave i god behold nærmet The Cat seg første og beste bobil som hadde tatt tissepause, med spørsmål om det kanskje var mulig å komme to strandede syklister til en viss unnsetning? Pensjonistparet på tur virket en smule skeptiske, med på sjarmfaktor 3 lot de seg overtale til å buksere både karer og sykler inn i den rullende heimen, slik at vi kom oss vel gjennom det 5700 meter lange tunnelrøret.
Vel over på andre siden skal det innrømmes at det ble ytterligere noen juksekilometre, slik at vi unngikk den oppoverbratte og ugreie Vaslagstunnelen også.
Dermed var det største problemet at vi var tom for proviant og fortsatt hadde 50 km igjen å kjøre. Da vi ankom Krokstadøra, Snillfjords eneste tettsted av betydning, var klokka over seks, men hva gjør vel det når de har noe som heter Cafe Nasrat, og som serverer ikke ueffen pizza til folk som ikke er der? Det overraskende besøket av to slitne syklister gjorde nok ikke underverker på omsetningen, men mette og fornøyde satte vi oss i hvert fall på syklene igjen.
Oppover Snilldalen bar det, som forøvrig ikke er så snill når beina er tunge og regnet kommer smygende. Kaldt ble det også, men en telefon til Lars Jørgen på Gangåsvatnet camping løste i hvert fall proviantbehovet vårt. Strålende service!
Endelig framme slet vi litt med å finne selve stedet, da de driver og lager ny vei og tunnel (ja, nettopp) der. Da kom like godt vår vert og møtte oss med traktor, og ga tegn til å følge etter. "Follow that tractor" skrek Wuls, og la seg på hjul med en entusiasme i overkant av hva man kan forvente av en sliten syklist. Det var once in a lifetime.
Så her sitter vi da omsider i hytta noen kilometer utenfor Orkanger etter en varm, deilig dusj.
I dag har vi syklet over 100 km, kjørt ferge utpå havet, kjørt buss, blitt intervjuet av lokalavisa, kjørt bobil og drevet 600 meter forfølgelsesritt etter en traktor. Hva blir det neste?
I morgen skal vi kjøre gjennom vakre Rindal, som skilter med inngangen til selveste Trollheimen. Men akkurat dit skal vi ikke. Heng med!
 |
| Cafe Nasrat - selve redningen i Krokstadøra, og med utmerket pizza på menyen |
 |
| Innerst i Åstfjorden |
 |
| Vakre Snillfjord kirke |
 |
| To gode venner på vei inn i Orkdal. Snart i mål for i dag! |
 |
| Utsikt over Gangåsvatnet |
 |
| Koselig nok i campinghytte...og så er bikerne også i mål for i dag |
onsdag 2. juli 2014
Ut til "den ytterste nøgne ø"
Ankommet øya Sula lengst uti havgapet etter en times båttur og en fantastisk dag på sykkelsetet Frøya rundt.
Først en stor takk til Klaudia og alle dere andre på Dolmsundet Hotell på Hitra. Dere har et fantastisk fint hotellprodukt og restaurant, og ALLE burde unne seg å avlegge dere et besøk. Fortsatt god sommer!
En hyggelig bussjåfør tok oss trygt gjennom Frøyatunnelen, og vel forvart på andre siden var det bare å sale på og begi seg utover til det gamle fiskeværet Titran, helt på Frøyas sydside. En høstdag i 1899 omkom 140 fiskere her etter å ha blitt overrasket av en voldsom orkan. I dag er det sommerkafe med god kaffe, Titran-kake og vafler som gjelder.
Været har vært helt fantastisk hele dagen. Med magnifik blomsterflora langs lite trafikkerte veier, en mild vind fra vest, og mange råflotte eneboliger å legge øynene på mellom holmer og skjær, var det to syklister som storkoste seg gjennom dagens drøye 80 km lange etappe.
Her ute på Sula har vi fått husvære i Bekken-huset, som må være øyas flotteste. Dette er rett og slett en garanti for et optimalt opphold på Sula, med høy grad av komfort. Ellers hersker den totale roen her ute, øya har bare 57 fastboende.
Vi nyter fortsatt turen maksimalt, men i morgen er det meldt kraftig sydvestlig vind og litt regn. I tillegg gikk vårt overnattingssted i Snillfjord i vasken, og vi må dermed sykle ytterligere 20 km (stort sett i oppoverbakke) før vi forhåpentligvis ankommer Gangåsvatnet camping en gang utpå kveldinga.
Vi gleder oss likevel til den videre ferden, og kroppen kjennes fortsatt fin. Men om morgendagen vet man som kjent intet.
Først en stor takk til Klaudia og alle dere andre på Dolmsundet Hotell på Hitra. Dere har et fantastisk fint hotellprodukt og restaurant, og ALLE burde unne seg å avlegge dere et besøk. Fortsatt god sommer!
En hyggelig bussjåfør tok oss trygt gjennom Frøyatunnelen, og vel forvart på andre siden var det bare å sale på og begi seg utover til det gamle fiskeværet Titran, helt på Frøyas sydside. En høstdag i 1899 omkom 140 fiskere her etter å ha blitt overrasket av en voldsom orkan. I dag er det sommerkafe med god kaffe, Titran-kake og vafler som gjelder.
Været har vært helt fantastisk hele dagen. Med magnifik blomsterflora langs lite trafikkerte veier, en mild vind fra vest, og mange råflotte eneboliger å legge øynene på mellom holmer og skjær, var det to syklister som storkoste seg gjennom dagens drøye 80 km lange etappe.
Her ute på Sula har vi fått husvære i Bekken-huset, som må være øyas flotteste. Dette er rett og slett en garanti for et optimalt opphold på Sula, med høy grad av komfort. Ellers hersker den totale roen her ute, øya har bare 57 fastboende.
Vi nyter fortsatt turen maksimalt, men i morgen er det meldt kraftig sydvestlig vind og litt regn. I tillegg gikk vårt overnattingssted i Snillfjord i vasken, og vi må dermed sykle ytterligere 20 km (stort sett i oppoverbakke) før vi forhåpentligvis ankommer Gangåsvatnet camping en gang utpå kveldinga.
Vi gleder oss likevel til den videre ferden, og kroppen kjennes fortsatt fin. Men om morgendagen vet man som kjent intet.
 |
| Havets autostrada |
 |
| Mot en blå, blå himmel |
 |
| Frøya på sitt beste. Hvem sa noe om Sørlandsidyll..? |
 |
| Eksotiske Titran. Ved veiens ende, men ikke ved veis ende |
 |
| Matauka? |
 |
| Sula "sentrum" i skumringen |
 |
| Sier mer enn 1000 ord |
tirsdag 1. juli 2014
Hitting Hitra
Vi sitter på classy (ja, rett og slett) Dolmsundet hotell på yttersiden av Hitra og nyter etter det som må betegnes som nok en perfekt dag for sykling. Nye drøye 11 mil har tatt oss hit, gjennom nydelig landskap, stor sett badet i sol, og med innslag av både fjord og fjell.
Først tusen takk til Ingrid på Skogrand Camping i Kyrksæterøra, det var et hyggelig opphold hos dere; fortsatt god sommer!
Vi ble så begeistret over det lille stedet Kyrksæterøra at vi faktisk greide å forsove oss en time på morgenen. Vi hadde nemlig en buss å rekke, som skulle ta oss gjennom den undersjøiske Hitratunnelen. Og de bussene går ikke akkurat ofte, for å si det sånn.
Etter gårdagens oppdagelse at Wuls hadde syklet med bremsene på, og der vi begge forbannet oppfinnelsen skivebremser, var det klart for en quickfix av Richie the Cat. Et par justeringer med umbraconøklene, og vips så var det full frigang på hjulet igjen. Wuls var lettere imponert over hvor enkelt ting kunne være, og the Cat ble tilbudt en stor takk og et hand shake, det nærmeste man kommer en klem i en slik situasjon.
Dermed bar det gjennom Kyrksæterøra sentrum for siste gang. Vi fikk et glimt av stedets store sønn Ove Aunli, selveste verdensmesteren på ski fra stafettlaget i VM i '82 og i '85, det siste året fikk han også individuelt VM-sølv på 15 km. Men bygdas andre store sønn, Molde-midtstopperen Vegard Forren, glimret med sitt fravær. Det fikk heller stå til.
Ettersom det bar utover veien som fulgte fjorden, ble det klart at min følgesvenn virket fullt restituert etter den etter hvert tunge gårdagen, og jeg må si det fremstod som en total recovery. Strålende, Wuls! Selv da det virkelig bar oppover, over Hemnekjølen, og vi gjorde over 1000 høydemetre i et jafs, helt til over tregrensa der snøflakene fortsatt lå i østhellingene, lå han i bukken, for å bruke sykkelterminologien...Det var en knalltøff stigning, men lykken var desto større da vi fikk veldig fin fart nedover mot Krokstadøra, kommunesenteret i Snillfjord kommune.
Vel ankommet i Snillfjords hjerte var det dags for en rådslagning, tidsmessig var vi nemlig på hæla med tanke på den viktige bussen som skulle ta oss over til Hitra. Det ble vurdert å gjøre en liten jukseøvelse, og ikke sykle de 35 siste kilometerne ut til Sunde, siste stopp før tunnelen.
Vel, et lite blikk på the Cat gjorde at Wuls' raskt kom til konklusjonen om at her var det bare å kjøre på videre...
Dermed rakk vi bussen med akkurat 10 minutters margin, og kunne la oss frakte under fjorden slik at vi kunne sette fot på Hitra før første gang.
Etter en litt for lang bunkring på kommunesenteret Fillan, ankom vi Dolmsundet hotell og et liv nærmest i luksus en gang tidlig utpå kveldinga. Dette stedet fortjener det beste, middagen var for eksempel av meget høy klasse, akkompagnert av en rund rødvin på deling.
De blide syklister kunne knapt hatt det bedre.
I morgen venter øya Frøya, og en tur ut til fiskeværet Titran, med sin dramatiske historie.
Meningen er å rekke dagens siste småbåt ut til Sula. Nei, ikke kommunen på Sunnmøre, men den bittelille øya Sula, lengst uti havgapet utenfor Frøya.
I skrivende stund er vi litt usikker på husvære, det er ikke akkurat flust av det der ute, men vi håper det ordner seg.
On verra bien, som franskmennene så ofte sier. Heng med!
Først tusen takk til Ingrid på Skogrand Camping i Kyrksæterøra, det var et hyggelig opphold hos dere; fortsatt god sommer!
Vi ble så begeistret over det lille stedet Kyrksæterøra at vi faktisk greide å forsove oss en time på morgenen. Vi hadde nemlig en buss å rekke, som skulle ta oss gjennom den undersjøiske Hitratunnelen. Og de bussene går ikke akkurat ofte, for å si det sånn.
Etter gårdagens oppdagelse at Wuls hadde syklet med bremsene på, og der vi begge forbannet oppfinnelsen skivebremser, var det klart for en quickfix av Richie the Cat. Et par justeringer med umbraconøklene, og vips så var det full frigang på hjulet igjen. Wuls var lettere imponert over hvor enkelt ting kunne være, og the Cat ble tilbudt en stor takk og et hand shake, det nærmeste man kommer en klem i en slik situasjon.
Dermed bar det gjennom Kyrksæterøra sentrum for siste gang. Vi fikk et glimt av stedets store sønn Ove Aunli, selveste verdensmesteren på ski fra stafettlaget i VM i '82 og i '85, det siste året fikk han også individuelt VM-sølv på 15 km. Men bygdas andre store sønn, Molde-midtstopperen Vegard Forren, glimret med sitt fravær. Det fikk heller stå til.
Ettersom det bar utover veien som fulgte fjorden, ble det klart at min følgesvenn virket fullt restituert etter den etter hvert tunge gårdagen, og jeg må si det fremstod som en total recovery. Strålende, Wuls! Selv da det virkelig bar oppover, over Hemnekjølen, og vi gjorde over 1000 høydemetre i et jafs, helt til over tregrensa der snøflakene fortsatt lå i østhellingene, lå han i bukken, for å bruke sykkelterminologien...Det var en knalltøff stigning, men lykken var desto større da vi fikk veldig fin fart nedover mot Krokstadøra, kommunesenteret i Snillfjord kommune.
Vel ankommet i Snillfjords hjerte var det dags for en rådslagning, tidsmessig var vi nemlig på hæla med tanke på den viktige bussen som skulle ta oss over til Hitra. Det ble vurdert å gjøre en liten jukseøvelse, og ikke sykle de 35 siste kilometerne ut til Sunde, siste stopp før tunnelen.
Vel, et lite blikk på the Cat gjorde at Wuls' raskt kom til konklusjonen om at her var det bare å kjøre på videre...
Dermed rakk vi bussen med akkurat 10 minutters margin, og kunne la oss frakte under fjorden slik at vi kunne sette fot på Hitra før første gang.
Etter en litt for lang bunkring på kommunesenteret Fillan, ankom vi Dolmsundet hotell og et liv nærmest i luksus en gang tidlig utpå kveldinga. Dette stedet fortjener det beste, middagen var for eksempel av meget høy klasse, akkompagnert av en rund rødvin på deling.
De blide syklister kunne knapt hatt det bedre.
I morgen venter øya Frøya, og en tur ut til fiskeværet Titran, med sin dramatiske historie.
Meningen er å rekke dagens siste småbåt ut til Sula. Nei, ikke kommunen på Sunnmøre, men den bittelille øya Sula, lengst uti havgapet utenfor Frøya.
I skrivende stund er vi litt usikker på husvære, det er ikke akkurat flust av det der ute, men vi håper det ordner seg.
On verra bien, som franskmennene så ofte sier. Heng med!
 |
| Best å være snill... |
 |
| Hitra next - siste busstopp før tunnelen.. |
 |
| Enkelt og greit, kan man si... |
 |
| Home and safe... |
mandag 30. juni 2014
Aure and beyond
Stage one completed, som det heter. Dagen startet med strålende vær, og dermed var det klar for hardkjør for å rekke ferga fra Seivika over til Tustna.
Min venn, som langt i fra elsker stress og pes, fikk raskt en bekymret rynke i pannen over det hardasiøse åpningstempoet. The Cat fikk, da de godt oppvarmede syklister rullet inn på ferga akkurat i det den var i ferd med å klappe fra kai, beskjed om at "jeg hadde noen spørsmål, og de er lagret i bakhodet, men jeg lot det ligge inntil videre...". Takk og takk.
Vel over i Aure kommune var alt bare fryd og gammen. Solen tittet frem, og Nord-Møre viste all sin skjærgårdsprakt mens vi forserte langdryge bakker, flotte broer over diverse sund, og nøt korte stopp på rasteplasser. Det er ikke for ingenting at denne vegstrekningen kalles "den forlengede Atlanterhavsvegen".
Vel fremme i Aure var det dags for lunsj med kaffe på termos og medbragte brødskiver, før Wuls ville avlegge lokale bekjente et personlig besøk. Dermed gikk tiden, men det var bare koselig. Mer bekymringsfullt var det kanskje at han etterpå meldte (på spøk, håper jeg...) at "nå er turen over for min del, dette var reisens høydepunkt". En litt tidlig konklusjon, om jeg må driste meg til å melde.
Fra Aure til Kyrksæterøra, etappens endepunkt, er det ikke mer enn 45 km, men de kan være veldig lange når regnbygene truer og vinden står imot. Innerst i Årvågfjorden, etter det lille tettstedet Årvåg, begynte det for alvor å gå oppover. Vel på toppen var det nærmest med følelsen at vi hadde tråkket opp Alpe d'Huez at vi satte utfor på den andre siden. Det ble etter hvert en lang dag på sykkelsetet for min venn Wuls. Det innebar et visst antall småstopp for å prøve å få kroppen til å være med videre. Forklaringen fant vi delvis da vi kom frem og rullet bakhjulet på sykkelen hans. Der var det nærmest ingen frigang, og gutten hadde altså, bokstavlig talt, kjørt med bremsene på...
Etter bunkring på Coop'en fant vi veien ut til nydelige Skogrand Camping, ca 1 km utenfor Kyrksæterøra. Her ble vi møtt med åpne armer og fikk en koselig hytte med utsikt over fjorden og bare 100 meter fra vannkanten. Et herlig sted, Skogrand, med både hytter, leiligheter og plass for bobil og campingvogn, med egen brygge, båtutleie og fresht fasilitetsbygg. En overnatting her er garantert ikke feil.
Nå sitter vi i solnedgangen utenfor hytta og ser utover et storslagent kystlandskap, det er vindstille, og, heldigvis, ikke en mygg eller knott å se. Og jammen kommer det ikke en svenske bortom med sin lille datter, hun tilbyr sukkerspinn til en tier, fra medbragt egen maskin i bobilen. Kunne man si nei?
I morgen venter en lang og tøff etappe som forhåpentligvis skal ta oss ut til yttersida av Hitra..
PS En stor takk til Hemne hotell for lån av PC..
Min venn, som langt i fra elsker stress og pes, fikk raskt en bekymret rynke i pannen over det hardasiøse åpningstempoet. The Cat fikk, da de godt oppvarmede syklister rullet inn på ferga akkurat i det den var i ferd med å klappe fra kai, beskjed om at "jeg hadde noen spørsmål, og de er lagret i bakhodet, men jeg lot det ligge inntil videre...". Takk og takk.
Vel over i Aure kommune var alt bare fryd og gammen. Solen tittet frem, og Nord-Møre viste all sin skjærgårdsprakt mens vi forserte langdryge bakker, flotte broer over diverse sund, og nøt korte stopp på rasteplasser. Det er ikke for ingenting at denne vegstrekningen kalles "den forlengede Atlanterhavsvegen".
Vel fremme i Aure var det dags for lunsj med kaffe på termos og medbragte brødskiver, før Wuls ville avlegge lokale bekjente et personlig besøk. Dermed gikk tiden, men det var bare koselig. Mer bekymringsfullt var det kanskje at han etterpå meldte (på spøk, håper jeg...) at "nå er turen over for min del, dette var reisens høydepunkt". En litt tidlig konklusjon, om jeg må driste meg til å melde.
Fra Aure til Kyrksæterøra, etappens endepunkt, er det ikke mer enn 45 km, men de kan være veldig lange når regnbygene truer og vinden står imot. Innerst i Årvågfjorden, etter det lille tettstedet Årvåg, begynte det for alvor å gå oppover. Vel på toppen var det nærmest med følelsen at vi hadde tråkket opp Alpe d'Huez at vi satte utfor på den andre siden. Det ble etter hvert en lang dag på sykkelsetet for min venn Wuls. Det innebar et visst antall småstopp for å prøve å få kroppen til å være med videre. Forklaringen fant vi delvis da vi kom frem og rullet bakhjulet på sykkelen hans. Der var det nærmest ingen frigang, og gutten hadde altså, bokstavlig talt, kjørt med bremsene på...
Etter bunkring på Coop'en fant vi veien ut til nydelige Skogrand Camping, ca 1 km utenfor Kyrksæterøra. Her ble vi møtt med åpne armer og fikk en koselig hytte med utsikt over fjorden og bare 100 meter fra vannkanten. Et herlig sted, Skogrand, med både hytter, leiligheter og plass for bobil og campingvogn, med egen brygge, båtutleie og fresht fasilitetsbygg. En overnatting her er garantert ikke feil.
Nå sitter vi i solnedgangen utenfor hytta og ser utover et storslagent kystlandskap, det er vindstille, og, heldigvis, ikke en mygg eller knott å se. Og jammen kommer det ikke en svenske bortom med sin lille datter, hun tilbyr sukkerspinn til en tier, fra medbragt egen maskin i bobilen. Kunne man si nei?
I morgen venter en lang og tøff etappe som forhåpentligvis skal ta oss ut til yttersida av Hitra..
PS En stor takk til Hemne hotell for lån av PC..
 |
| En strålende start på dagen |
 |
| Kystidyll på Nordmøre |
 |
| Coffee, anyone? |
 |
| Utsikt fra Aure sentrum |
 |
| Opp i høyden! Utsikt over Årvågfjorden |
 |
| Ingenting å utsette på omgivelsene på Skogrand Camping på Kyrksæterøra.... |
 |
| Inn i hytta etter en lang dag på sykkelsetet |
søndag 29. juni 2014
Klappt und klar
På gammel skoletysk rapporteres det herved at min venn Wuls har ankommet klippfiskbyen, og det meste er på stell før avreise i morgen. Han kom med regnet, gjorde han, til tross for at noe vått fra oven verken var meldt av Yr eller Storm. Det regnet bra et par timer, men i kveldinga er alt tørket opp. Til gjengjeld blåser det friskt; vi håper det roer seg til i morgen. Ellers er det å melde at under testing at sykkel kom Wuls hele 22 meter før forhjulet punkterte, så da er vi forhåpentligvis ferdig med den slags for en stund!
Da gjenstår det bare å si sjalabais og ønske oss selv god tur:-)
Da gjenstår det bare å si sjalabais og ønske oss selv god tur:-)
 |
| En Wuls i medvind staker ut kursen mot Aure - dagen før dagen. |
tirsdag 24. juni 2014
Pilot-tur i boks
I helgen bar det altså av gårde på en to-dagers på «lillebror» Photon 10, og jammen var det godt å få noen mil i beina før selve turen går av stabelen. Ca 18 mil ble det, hovedsaklig gjennom jordbruksbygdene i indre Vestfold, og med start fra Oslo. Ingen sidevesker denne gang, kun en sekk på ryggen, og med en liten pitstop (les: overnatting) på Hamremoen gård noen kilometer syd for tettstedet Skollenborg.
Den nasjonale værmeldingstjenesten Yr hadde kvelden før meldt nordlig frisk bris, og meterologen lovet på radioen at man "med all sannsynlighet gikk klar av regnbygene på Østlandet". Dagen opprant selvsagt med nærmest det motsatte: Ganske sterk vind fra sørvest og en temmelig langvarig regnbyge i det den glade syklist nærmet seg Vestfossen i Eiker i Buskerud. Det er som det bruker å være med værmeldingen med andre ord.
Dermed er det bare å slå fast det jeg allerede visste: Å sykle i motvind er noe ganske annet enn å ha vinden i ryggen, og der jeg slet meg sørover og nærmest kjempet litt mot naturkreftene, gikk tankene til de som sykler Styrkeprøven neste helg...håper de er heldigere med vinden.
Min følgesvenn hr Photon, for anledningen utstyrt med et syltynt titansete (vekt mann, vekt) som ikke akkurat skrek etter 18 mil med touring, oppførte seg eksemplarisk. Men selv ikke kvalitetsbuksa fra Assos greide å forhindre at punktet der lårene møtes fikk gjennomgå en viss herdingsprosess, noe som manifesterte seg i form av lettere ømhet (nei, ikke av det gode slaget) da slaget var over.
Turen gikk langs Gamle Drammensvei gjennom Sandvika og Asker, før det bar ned Lierbakkene til Drammen, og en kafferast på en Statoil-stasjon ved Gulskogen. Videre bortetter elva, gjennom Mjøndalen, før vegen tok av mot Vestfossen, og videre ned langs det vakre Fiskumvannet.
Jeg passerte Buskerud Folkehøyskole i Darbu i fint driv, og ankom Skollenborg der jeg skulle koble meg på Riksvei 40 nedover langs Numedalslågen. Dagens etappe var snart unnagjort, og det var behov for å bunkre opp litt proviant for kvelden. Skollenborg kunne imidlertid ikke by på annet enn det som så ut som en nedlagt togstasjon, men heldigvis hadde jeg vett på å kjøre en drøy kilometer i feil retning, mot Kongsberg, der jeg snublet over både Shell og Kiwi.
Godt proviantert med boksøl, hermetikkmiddag, to sorter pålegg, en yoghurt og et par rundstykker kunne ferden fortsette sydover mot en særdeles enkel campinghytte på litt slitne Hamremoen gård. Drøye 11 mil var over. Dagen var reddet, sola var litt av og på i kveldinga, lommeradioen bød på fotball fra Brasil, og hr hane og fru høne var riktig så selskapssyke (se bilde).
Neste morgen sto lykken en bi. Nå var det virkelig nordavind, og ferden sørover gikk som en drøm. Jeg hadde lagt opp ruta slik at jeg i tur og orden syklet gjennom kommunene Lardal, Re, Andebu, Stokke og Larvik, før turen endte i Sandefjord. Med en liten svipptur oppom kommunegrensa til Hof, kunne jeg dermed, sammen med tidligere turer, konstatere at jeg nå hadde syklet i, eller gjennom, samtlige av de 14 kommunene i Vestfold fylke.
Langs ruta i Andebu fikk jeg selskap av en annen, lokal syklist et bra stykke, og passiaren gikk muntert på sykkelsetet. Vi var skjønt enige om at hadde det ikke vært for den gærne syklingen, så hadde jeg aldri funnet veien til denne eksotiske parsell av indre Vestfold....
I Andebu sentrum tok jeg en halvtimes pause på bensinstasjonen, og kom på en benk i snakk med en nysgjerrig pensjonist som hadde en fin livshistorie å fortelle...
Det bor mye trivelige folk i Andebu.
Vel fremme i Sandefjord i god tid før avspark på Komplett.no Arena mellom Sandefjord og Kristiansund ble det bare å lene seg tilbake å nyte en spennende 0-0 kamp, før NSB kunne frakte mann og sykkel vel hjem til Oslo.
Det er deilig å være på landeveien, og føle at selve reisen er målet. Men det skal vel ikke underslås at det aller beste kanskje er å komme frem. Nå venter jeg bare på at min venn Wuls skal innfinne seg på Nord-Vestlandet slik at årets egentlige sykkeltur kan begynne...
Den nasjonale værmeldingstjenesten Yr hadde kvelden før meldt nordlig frisk bris, og meterologen lovet på radioen at man "med all sannsynlighet gikk klar av regnbygene på Østlandet". Dagen opprant selvsagt med nærmest det motsatte: Ganske sterk vind fra sørvest og en temmelig langvarig regnbyge i det den glade syklist nærmet seg Vestfossen i Eiker i Buskerud. Det er som det bruker å være med værmeldingen med andre ord.
Dermed er det bare å slå fast det jeg allerede visste: Å sykle i motvind er noe ganske annet enn å ha vinden i ryggen, og der jeg slet meg sørover og nærmest kjempet litt mot naturkreftene, gikk tankene til de som sykler Styrkeprøven neste helg...håper de er heldigere med vinden.
Min følgesvenn hr Photon, for anledningen utstyrt med et syltynt titansete (vekt mann, vekt) som ikke akkurat skrek etter 18 mil med touring, oppførte seg eksemplarisk. Men selv ikke kvalitetsbuksa fra Assos greide å forhindre at punktet der lårene møtes fikk gjennomgå en viss herdingsprosess, noe som manifesterte seg i form av lettere ømhet (nei, ikke av det gode slaget) da slaget var over.
Turen gikk langs Gamle Drammensvei gjennom Sandvika og Asker, før det bar ned Lierbakkene til Drammen, og en kafferast på en Statoil-stasjon ved Gulskogen. Videre bortetter elva, gjennom Mjøndalen, før vegen tok av mot Vestfossen, og videre ned langs det vakre Fiskumvannet.
Jeg passerte Buskerud Folkehøyskole i Darbu i fint driv, og ankom Skollenborg der jeg skulle koble meg på Riksvei 40 nedover langs Numedalslågen. Dagens etappe var snart unnagjort, og det var behov for å bunkre opp litt proviant for kvelden. Skollenborg kunne imidlertid ikke by på annet enn det som så ut som en nedlagt togstasjon, men heldigvis hadde jeg vett på å kjøre en drøy kilometer i feil retning, mot Kongsberg, der jeg snublet over både Shell og Kiwi.
Godt proviantert med boksøl, hermetikkmiddag, to sorter pålegg, en yoghurt og et par rundstykker kunne ferden fortsette sydover mot en særdeles enkel campinghytte på litt slitne Hamremoen gård. Drøye 11 mil var over. Dagen var reddet, sola var litt av og på i kveldinga, lommeradioen bød på fotball fra Brasil, og hr hane og fru høne var riktig så selskapssyke (se bilde).
Neste morgen sto lykken en bi. Nå var det virkelig nordavind, og ferden sørover gikk som en drøm. Jeg hadde lagt opp ruta slik at jeg i tur og orden syklet gjennom kommunene Lardal, Re, Andebu, Stokke og Larvik, før turen endte i Sandefjord. Med en liten svipptur oppom kommunegrensa til Hof, kunne jeg dermed, sammen med tidligere turer, konstatere at jeg nå hadde syklet i, eller gjennom, samtlige av de 14 kommunene i Vestfold fylke.
Langs ruta i Andebu fikk jeg selskap av en annen, lokal syklist et bra stykke, og passiaren gikk muntert på sykkelsetet. Vi var skjønt enige om at hadde det ikke vært for den gærne syklingen, så hadde jeg aldri funnet veien til denne eksotiske parsell av indre Vestfold....
I Andebu sentrum tok jeg en halvtimes pause på bensinstasjonen, og kom på en benk i snakk med en nysgjerrig pensjonist som hadde en fin livshistorie å fortelle...
Det bor mye trivelige folk i Andebu.
Vel fremme i Sandefjord i god tid før avspark på Komplett.no Arena mellom Sandefjord og Kristiansund ble det bare å lene seg tilbake å nyte en spennende 0-0 kamp, før NSB kunne frakte mann og sykkel vel hjem til Oslo.
Det er deilig å være på landeveien, og føle at selve reisen er målet. Men det skal vel ikke underslås at det aller beste kanskje er å komme frem. Nå venter jeg bare på at min venn Wuls skal innfinne seg på Nord-Vestlandet slik at årets egentlige sykkeltur kan begynne...
 |
| En Photon på tur |
 |
| Utsikt over Fiskumvannet |
 |
| Hamremoen gård |
 |
| Kveldens vertskap. Er man sær så er man sær. Kykeliky! |
 |
| Sommer i Norge. |
søndag 25. mai 2014
Og pilot-turen går til....
Selv om årets tur ikke akkurat er verdens lengste, må det selvsagt en liten 2-dagers try-out til.
Lørdag 21.juni til søndag 22.juni kjøres mye av Vestfold og en liten flik av Buskerud.
Her er årets prøvetur, som ikke er mer enn drøye 18 mil, fordelt på 2 dager. Til gjengjeld er bonusen en fotballkamp mellom Sandefjord og Kristiansund..:-)
Her er årets prøvetur, som ikke er mer enn drøye 18 mil, fordelt på 2 dager. Til gjengjeld er bonusen en fotballkamp mellom Sandefjord og Kristiansund..:-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)